Baan Chang Elephant Park

I tre dager besøkte vi Baan Chang Elephant Park i fjellene utenfor Chiang Mai, Thailand. De fleste som kommer til parken kommer på dagstur, så den første dagen vår der var vi en del av en gruppe. Resten av oppholdet var vi derimot helt aleine, og rei på turer og hadde privat program med bare guiden vår Puza, elefanten vår Tong Pet og hans mahout Dodo. Ingen andre overnattet i parken, så på kveldene fikk vi ekstra tid med elefantene, og vi ble invitert til å drikke øl og whiskey sammen med guidene og mahoutene. Hadde det vært mulig, skulle jeg gjerne blitt mye, mye lengre!

Jeg hadde skikkelig kjærlighetssorg da vi hadde reist derfra, fordi jeg savnet Tong Pet så mye. Når jeg nå ser igjennom bildene blir jeg varm inni magen av alle minnene om så fint vi hadde det der! Disse tre dagene er nok de beste så langt på turen!

Ettersom bilder sier mer enn ord, og jeg har kjempemasse bilder å vise fram, så skriver jeg bare litt kort om tre av de største oppgavene våre, og litt fakta om elefantene i parken, og lar bildene fortelle resten.

(har forminsket bildene, men har du treigt internett ville jeg ventet med å lese innlegget)

Mating:
Noe av det aller første vi gjorde da vi kom til parken var å mate elefantene. Svære kurver med bananer og sukkerrør skulle bli delt ut, og vi kunne velge om vi ville gi dem rett inn i munnen eller i snabelen. Jeg er ikke så veldig trygg på dyr generelt, og hadde i begynnelsen ikke lyst å nærme meg munnen til elefantene. Startet derfor oppholdet med mye mating til snabelen, og så fikk elefantene selv putte maten i munnen. Etterhvert prøvde jeg å gi mat rett i munnen, og var ganske stolt av meg selv en stund… Men da hånden min en gang så vidt kom borti tungen til Tong Pet og jeg svatt himmelhøyt og mahouten lo, da gikk det opp for meg at jeg ikke var så modig likevel… Ble mer og mer vant til å putte maten rett i munnen, og på slutten var det bare koselig å gi dem maten de liker så veldig godt.

Legger maten rett inn i munnen for første gang

Riding:
Jeg lærte å elske å ri på elefant i løpet av dagene våre i parken!
Men da vi akkurat hadde ankommet og skulle prøveri en og en (mens alle de andre så på) rundt et tre og tilbake, da trodde jeg at jeg skulle svime av… Når jeg satt der og ventet på at det skulle bli min tur fikk jeg flashbacks fra fransktimene på skolen, kroppen min reagerte akkurat slik den gjorde når jeg visste det straks var min tur til å ha fremføring… Fy faen! Magen hoppet, hjertet hamret, og det kjentes ut som jeg skulle spy hvis jeg åpnet munnen for å snakke.

Da min tur kom gjorde jeg bare det jeg hadde fått beskjed om på autopilot; holdt fast i ene øret, slengte foten over ryggen, og klamret meg fast når elefanten reiste seg. Og så satt jeg der. På nakken til en elefant, uten en dritt å holde meg fast i, mange meter over bakken. Herregud! Da guiden spurte hvordan jeg hadde det datt det bare ut av meg «I’m terrified!«. Alle på gruppen lo, men jeg snakket bare sant.

Heldigvis ble det en helt annen opplevelse allerede seinere den samme dagen, og i løpet av tre dager ble jeg veldig komfortabel på elefantryggen. Arild og jeg byttet på å ri på nakken og å ri på ryggen, og jeg fant ut at jeg synes det er mer komfortabelt å sitte på ryggen (i motsetning til Arild, som fikk skrubbsår på anklene av den rue huden når han satt bakpå), men gøyere å sitte på nakken.

Tong Pet tok tak i et blad som så godt ut, og pisket meg dermed med resten av treet…

Vasking:
Badingen og vaskingen var superherlig helt fra begynnelsen! Var aldri nervøs, og koste meg skikkelig! Vi rei Tong Pet ut i vannet, der han la seg ned, og vi skrubbet og vasket ham. I vannet var det lettere å kravle rundt oppå ryggen hans, og vi fikk vasket godt over alt.

Elefanter kaster sand og jord over seg med snabelen for å kjøle seg ned, og hvis det får bli liggende for lenge uten å bli vasket bort får de tørr hud og rosa flekker på huden. Alle elefantene i Baan Chang Elephant Park blir vasket minst tre ganger hver eneste dag, men noen av dem kommer fra tidligere eiere som bare vasket dem en gang i måneden, og de har store, rosa områder i ansiktet og på ørene. Vi vasket Tong Pet to ganger om dagen, og så tok mahouten seg av resten.

Litt fakta om elefantene i Baan Chang Elephant Park:

  • Vår elefant het Tong Pet som betyr Golden Diamond. Han er 40 år gammel.
  • Det er bare hanelefantene som har støttenner som synes. Hunelefantene sine støttenner er så korte at de ikke stikker ut.
  • De rosa flekkene på ørene sier hvor gammel elefanten er, jo mer rosa det er jo eldre er elefanten. (rosa flekker kan også komme av at de ikke blir vasket godt nok)
  • Det er 37 elefanter i Baan Chang Elephant Park, den nyeste kom den andre natten vi var der, hun heter Mina og er 32 år gammel.
  • Å ri på en stor elefant er mindre humpete enn å ri på en liten.
  • Alle elefantene blir badet tre ganger hver eneste dag.
  • De bruker kjettinger rundt foten på elefantene i Baan Chang for å forhindre at elefantene sloss med hverandre. Men de går på turer og bader hver eneste dag, og er bundet fast bare en liten del av dagen. Kjettingene er løse, og elefantene klarer å trampe dem av hvis de vil. Men stort sett vil de ikke – bare hvis det er skogbrann i nærheten, eller hvis det kommer mus inn på området. Da blir de redde og løper sin vei.
  • Føttene til elefantene er veldig sensitive og de kan kjenne ting som skjer 4km unna.
  • Alle elefantene i Baan Chang blir redd når helikoptere flyr over parken eller det er skogbrann i nærheten, utenom Tong Pet.
  • Tong Pet liker ikke å bli skitten, og synes det er ganske gjørmete å ligge ned når han skal bade. Alle dobesøk blir også siktet i en annen retning enn der han skal gå videre.
  • Baan Chang Elephant Park har elefanter med veldig ulike bakgrunner. Noen har de kjøpt fra gode eiere som har vært snill med elefanten, men som har vært redd for å ikke ha råd til nok mat i framtiden. Andre har hatt lyst til å sende barna sine på gode skoler, og har måttet selge elefanten sin for å få råd til det. Noen av babyene er foreldreløse. Noen har vært working elephants, men har blitt byttet ut fordi de er for gamle eller har gjort en god nok jobb, så forrige eier har valgt å selge (det var det som skjedde med Tong Pet). Mens mange av de andre elefantene har grusomme historier… Noen (ganske mange faktisk) av dem har store sår og arr i ansiktet/på snabelen/på ryggen etter dype knivkutt. En av dem er nesten blind etter å ha blitt mishandlet. En av dem ble reddet fra å bli sirkuselefant. En del kommer også fra familier som egentlig ikke har hatt råd til å ha dem, og de har derfor ikke blitt vasket nok eller ikke fått nok mat.
  • Huden til en elefant er ca 7,5 cm tykk, bortsett fra på ørene, hvor den er ca 1 cm tykk.
  • En elefant kan bli ca 70 år.
  • Mahoutene i Baan Chang bærer rundt på «hooks» (en lang stokk med en spiss krok i enden), men i løpet av tre dager så jeg nesten aldri at den ble brukt. Noen ganger ble den holdt opp foran ansiktet til elefanten så de kunne se den, men der stoppet det nesten alltid. I de tilfellene hooken blir brukt er det for å lære elefantene at slik opførsel er helt uakseptabelt, og mahoutene bruker lang tid på å si unnskyld etterpå.
  • Alle elefantene har hver sin mahout. Mahoutene er på en måte sjefen og bestevennen til elefanten. De tilbringer minst 12 timer sammen hver eneste dag, uten unntak. 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>