Jeg er så rik!

Det er veldig rart å ha vokst opp i et av verdens rikeste land og å besøke et av verdens fattigste land.

Jeg har ikke gjort noe galt ved å vokse opp i Norge, men jeg får likevel dårlig samvittighet av å tenke på hvor godt livet mitt er. Jeg prøver å tenke at når jeg kommer tilbake til Norge til sommeren, DA skal jeg sette pris på alle de fantastiske godene som jeg tidligere knapt har lagt merke til.

Men hvor lang tid tar det før jeg igjen tar det for gitt å få reint vann i springen? Eller varmtvann i dusjen? Hvor lang tid tar det før jeg ikke lenger legger merke til at jeg bor med både innlagt vann og strøm? Klager jeg neste gang strømmen går?

Hvor lenge kommer jeg til å være ordentlig glad for at foreldrene mine har andre jobber enn å dyrke mark full av landminer for å skaffe mat? Når kommer jeg igjen til å bare regne med at hver dag skal inneholde tre måltider? Minst. Og tar jeg nytt bestikk hvis det fortsatt er en liten flekk på det, selv om jeg vet at det nettopp ble vasket?

Klager jeg når jeg får myggstikk til sommeren, selv om myggen i Norge ikke bærer med seg noen dødlige sykdommer? Og kommer jeg til å sette pris på at utstyret er sterilisert neste gang jeg tar blodprøver hos legen? Når slutter jeg å tenke over at jeg er heldig som kan lese? Eller snakke et annet språk? Flytende!

Spørsmål som dette bare fortsetter og fortsetter, og jeg er gruelig klar over at det sannsynligvis tar kort tid før jeg igjen er tilbake i gamle vaner, og ikke legger merke til hvor godt livet mitt er.

I dag har vi gjort en bitteliten innsats for å dele litt av vår overflod. Dagen startet med et besøk til en veldedig organisasjon, hvor de tar i mot ting som folk ikke trenger lenger, og hvor man kan veksle inn bøker mot et lite gebyr som går til veldedige formål. Vi hadde med oss en liten sekk med ting vi gav bort, og jeg vekslet også inn en bok sammen med en liten sum med penger. Videre gikk turen til biblioteket, der vi hadde lest at det gikk an å støtte organisasjonen Lao-Kids. På veggen inne på biblioteket hang en stofflomme med plass til bøker, som blir tømt når den er full, og så blir bøkene kjørt til en av skolene i en av nabolandsbyene. Ved siden av sto et stort bord med utvalgte barnebøker og blyanter til salgs. Teksten i bøkene står både på lao og på engelsk, slik at barna etterhvert også kan lære seg engelsk. Vi kjøpte et par bøker og en stor pakke med blyanter.

I ettermiddag deltok vi også som frivillige på en snakkegruppe hos Big Brother Mouse. Det er et gratis tilbud for de lokale, hvor de kan komme og øve på å snakke engelsk i noen timer. Jeg ble sittende og snakke med en 23 år gammel jente som heter Mone hele kvelden. Hun trengte blant annet hjelp til å skrive søknad til et universitet i London, hvor hun ønsker å studere. Hun hadde også med seg en bok hun holder på å lese med ordene hun ikke forsto ringet rundt. Denne boken var også skrevet på både lao og engelsk, så med min forklaring og teksten på lao å støtte seg til, så forsto hun etterhver hva ordene betydde.

Arild startet med å snakke med en gutt på gulvet, for det var ikke flere stoler. Men da det kom flere folk var det jo ikke stoler til dem heller, så de satt seg sammen med Arild de også. Arild hadde da tre personer å snakke med samtidig, så hans samtaler ble ikke like personlige. De snakket mye om sport og forskjellen på skolene i Laos og Norge blant annet.

Etter snakkegruppen var ferdig gikk vi for å spise middag sammen med Mone. Hun viste oss et stort og billig marked som vi ikke hadde oppdaget selv, og vi fikk middag og drikke til alle tre for ca 50kr. Vi ble sittende å prate lenge, og lærte mye om livet hennes, hvordan det har vært å vokse opp i Laos, hvordan hun har klart seg selv etter hun ble foreldreløs som 15 åring, og hva drømmene hennes er for framtiden.

Jeg vet at bidraget vårt ikke er så stort, men vi har hvertfall gjort litt. Når jeg nå tenker tilbake på dagen vår, så er det snakkegruppen som gjorde størst inntrykk. Rommet var så fullt av folk som ville lære og lære fra seg, at folk etterhvert var nødt til å sette seg utenfor. Alle stolene var opptatt, så flere måtte sitte på gulvet. Det koster ingenting annet enn tid, så skulle du noengang befinne deg i Luang Prabang med et par timer ekstra til rådighet, så kan dette være være en fin og lærerik opplevelse.

4 thoughts on “Jeg er så rik!

  1. Fantastisk skrevet! Jeg er så enig i tingene du sier om det å sette pris på alt det gode vi har. I stedet for å fokusere på alt det man ønsker seg så er det kanskje ikke så dumt å ta to skritt tilbake og se på hva du faktisk har. Alle de tingene vi tar for gitt. Jeg prøver i alle fall å gjøre det selv om jeg skulle ønske at også jeg kunne vinne i lotto. Men vi må virkelig begynne å sette pris på alt vi har. Jeg er gift med en ire og de første årene han bodde i Norge var akkurat det med vann i springen noe han synes var så fantastisk og hver gang vi var ute å reiste så gledet han seg til å komme hjem å drikke av springen. Vi har så mye ting vi undervurderer hver dag, det er litt trist. Jeg er selv med på en veldedighet som jeg har knyttet veldig sterke bånd til, SAS Juleflyet. Vi har vært i Tallin de siste 12 årene og hjulpet et barnehjem der og folk (statsløse) som bor i slummen. Man skal ikke reise mer en litt over en time med fly før man kan se hvor elendig noen har det. Har forøvrig skrevet masse om Juleflyet på bloggen min :)

  2. Så enig, så enig! Får akkurat de samme spørsmålene i hodet selv.. og jeg setter da utrolig pris på å være født i Norge! Det er så urettferdig at pengene våre av en eller annen grunn skal være så mye mer verdt enn de fleste andres!

    Leste så vidt om Big Brother Mouse da jeg var i Luang Prabang, men fikk aldri stukket innom.. det skulle jeg så absolutt gjort ser jeg! Et utrolig godt prosjekt! Kos dere masse videre i Laos! :D

  3. Hei Ms. Traveltipsy, så hyggelig at du tok turen innom! :) Ja, jeg regner med det er lettere å bli oppmerksom på godene våre hvis du er gift med en som ikke er vant til dem… Så imponerende at du har vært med i en veldedighet i 12 år! For en flott innsats du har gjort!

  4. Hei Ingeborg! Ja, det er urettferdig å tenke på at ikke bare er vi rik i Norge, men vi blir enda rikere av å reise utenlands…

    Big Brother Mouse var et helt fantastisk prosjekt! Men man får ikke alltid tid til alt, og det finnes nok gode organisasjoner å hjelpe andre steder også :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>