Min Inka Trail

Hei! Nå begynner det å bli lenge siden siste innlegg! Til gjengjeld er dette det lengste som sikkert kommer til å komme her noengang. Mange bilder har det også!

Dette er min Inka Trail:

DAG 1:
Start: 2750 moh
Slutt: 3200 moh

Startet dagen med å bli hentet på hotellet klokken 8. Ca halve gruppen hadde vært for sein med å bestille turen sin, så det var ikke flere Inka Trail-pass igjen da de bestilte, og de tok en annen buss til der de skulle begynne å gå Lares Trek. Man må nemlig bestille Inka Trail-pass mange måneder før man vil gå, for bare 500 har lov å gå hver dag. For å få gå i august må man bestille seinest i mars.. Så en halv gruppe fattigere kjørte vi fra vårt hotell for å plukke opp de som hadde bestilt Inka Trail fra en annen gruppe også. Da vi hadde møtt våre nye turkamerater satt vi kursen mot KM82 og Inka Trail. Bussturen tok bare halvannen time til KM82 der man begynner å gå, men de siste 40 minuttene var utrolig humpete og svingete og magen min vrengte seg med en gang jeg kom av bussen..

Ute av bussen fikk vi utdelt utstyret vi skulle leie. Noen leide oppblåsbare madrasser, men jeg valgte å ikke gjøre det, for alle fikk en liten skumgummimadrass uten å betale for det. Vi som ikke hadde med oss egne soveposer og som måtte leie fikk utdelt dem, før vi til slutt fikk stavene vi hadde leid. Nesten alle hadde valgt å leie staver for å beskytte knærne litt i alle trappene som både går oppover og nedover. En enorm støtte!

Da alt var klart gikk vi for å stille oss i kø hos passkontrollen. Billetter, pass og ansikter ble studert grundig, før vi fikk det første av til sammen fem nye stempler i passet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da gruppen var samlet på andre siden av passkontrollen begynte vi å gå. Den første tiden gikk vi parallellt med neon jernbaneskinner og jeg spurte guiden om det var der toget opp til Machu Picchu kjørte. Da bare så han dumt på meg og svarte at det er der toget NED til Machu Picchu kjører.. Det hadde ikke helt gått opp for meg at vi startet på høyere høydemeter enn Machu Picchu.
Vi gikk nesten bare flatt første dagen, og etter noen timer ankom vi lunsjplassen uten egentlig å være spesielt slitne. På veien hadde vi bare gått opp en litt tung bakke, som vi alle tenkte at var en liten smakebit på hva som skulle komme dagen etter. Lite visste vi om at den «tunge» bakken vi gikk opp ikke en gang var en prosentdel av det vi skulle gå opp dagen etter… En god belønning var det da å ha god utsikt til turens første inka-site, Patallacta, langt nedi dalen.

Guiden til gruppen jeg reiste med hadde blitt med de andre å gå Lares Trek, så han hadde bare informert guiden på Inka Trail om at jeg hadde hatt mageinfeksjon. Så like før vi skulle spise lunsj kom han og spurte om jeg ville ha litt lettere mat enn de andre, for tung, feit mat har lett for å gjøre trøblete mager enda mer trøblete. Hvor stor forskjell kan det være tenkte jeg stille for meg selv, vi er tross alt på fjelltur, all mat vi skal spise blir båret med oss hele tiden.. Så jeg bestemte meg for å ta den litt lettere maten, selv om magen min nesten var frisk igjen. Jeg fikk enkel grønnsakssuppe, mens de andre fikk aspargessuppe som nesten bare smakte rømme eller fløte eller noe sånt til forrett.Til hovedrett fikk jeg et stykke hvit, stekt fisk med tørr ris til, mens de andre fikk stekt ørret, ris, poteter, haugevis av saus og masse grønnsaker. Kan tro jeg var misunnelig! Jeg fortalte guiden like etter vi var ferdig å spise at magen min var mye bedre, og at jeg kunne spise samme mat som de andre resten av turen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter lunsj hadde vi en halvtime til å slappe av, gå på do, vaske beina i fossen, før vi fortsatt i et par timer til til første campsite. Det er mange grupper som går Inka Trail hver dag, og alle deler turen opp i fire dager på de samme stedene. Campingområdet er derfor spredt utover et stort område, og for å komme til vår campsite måtte vi gå forbi mange andre campsites. Oppover og oppover forbi flere og flere campsites som ikke var våre, og den eneste tanken som surret i hodet var at jo lengre vi går i dag jo kortere trenger vi å gå i morgen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vel framme på campsiten var teltene våre allerede satt opp av de fantastiske bærerne! Til en gruppe på 16 turister hadde vi 29 bærere, 2 kokker og 1 ferdigutdannet guide og 2 lærlingguider. Bærerne og kokkene bærer absolutt alt vi dumme turister trenger i løpet av de fire dagene – mat, kjøkkenutstyr, noe å lage maten i/på, telt, soveposer, liggeunderlag, en bag på 6 kg for hver turist, bord til å spise ved, stoler, tallerkner, bestikk, kopper, vann, absolutt alt! Campsitsene er en gressflekk med en utedo på før bærerne kommer dit, og er en gressflekk med en utedo når vi går derfra. Ingenting står permanent oppi fjellet!

Nesten med en gang vi ankom drakk vi te og spiste popcorn, før vi hadde litt tid til å slappe av før middag. Igjen – fantastisk mat! Skjønner ikke hvordan det er mulig å lage sånn mat uten et ordentlig kjøkken..! La oss tidlig, for vi skulle stå opp i halv sekstiden dagen etter.

DAG 2:
Start: 3200 moh
Høyeste punkt: 4212 moh
Slutt: 3600 moh

Det er ganske tungt å stå opp om morgenen når du vet at det første du skal gjøre den dagen er å gå 1000 meter rett oppover i fem timer. Flere tusen meter over havet der luften er så tynn at det er tungt å puste når du går flatt..

Men på mystisk vis kom vi oss opp alle sammen likevel. Kanskje fordi bærerne kom og ristet i teltet og gav oss coca-te på sengen? Vi fikk også en bolle med varmt vann så vi kunne vaske ansiktene. Inne i spiseteltet ventet nok en kopp med coca-te og deilige panekaker til frokost. Pannekakene var pyntet med sirup i forskjellige ord på hver pannekake. På min sto det Zorro, som betyr rev. Etter frokost stilte vi oss utenfor teltet og hilste på alle bærerne og de to kokkene som ordner alt for oss. Ganske overveldende å se over tredve mennesker som bare jobber for å bære og ordne i stand ting til den lille gruppen vår på 16 turister.. Da det var min tur til å introdusere meg prøvde jeg å snakke spansk, for jeg tenkte det var mer høflig, men i ettertid kan jeg ikke huske om jeg sa at jeg var 22 år eller 32 år.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det første som møtte oss utenfor campsiten var en oppoverbakke. En uendelig oppoverbakke. Og det eneste som dunket i hodet på meg i takt med den dunkende pulsen var at dette skal jeg gjøre i fem timer til. Fem timer! Og dette er liksom ferien min!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter to timer hadde vi en liten pause. T-skjorten ble byttet ut med singleten og hengt bakpå sekken så den kunne tørke i solen. Dette viste seg å være en helt genial måte og gjøre det på, og t-skjorten og singleten ble heretter byttet på på hver pause. Etter denne pausen hadde vi endelig kommet oss over tregrensen, og jeg følte jeg kunne puste og se litt mer igjen. Det er ingen hemmelighet at jeg liker bedre å gå på tur over tregrensen, slik er det i Norge også. Før vi gikk videre fortalte guiden vår at vi nå bare kunne gå i eget tempo til vi kom til toppen der vi skulle samles igjen for å ta et gruppebilde.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter pausen ble det tynnere og tynnere i gruppen, noen løp langt foran, noen gikk i jevnt tempo bak, mens noen gikk veldig fort når de gikk, men måtte ha mange pauser underveis. Vi begynte med å gå som de bakerste, men jo lengre oppover vi kom og jo vanskeligere det ble å puste gikk vi forbi mange av de som hadde begynt for raskt. Med mange pauser, stort fokus på å gå i et jevnt tempo hele veien, også rett etter en pause, kom vi oss etter hvert oppover. Toppen virket uendelig langt unna og blikket var fiksert på våre egne føtter og steget rett forran oss.

Høyden begynte etterhvert å merkes vanvittig godt. Uansett hvor dypt vi pustet fikk vi ikke nok luft, hodet hamret, og tempoet ble satt ned ytterligere. Folk vi gikk forbi som hadde tatt pause langs stien så kvalme og syke ut, og jeg er sikker på at vi sikkert så like ille ut. Noen var kritthvite i ansiktet, mens andre satt med tårer i øynene.

Men vi nådde toppen!!!!!!!!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så ventet 600 høydemeters fall (wtf?) før vi endelig var ved campsiten. Knærne mine skreik, selv om jeg hadde staver, etter ca halve turen ned, så vi satt oss vedsiden av stien for å spise en sjokolade. Alle som gikk forbi oss var helt tullete av glede, fordi vi nå var ferdig med den verste delen av hele Inka Trail og fordi vi endelig kunne puste igjen. At alle hadde knær som skalv noe voldsomt fra alle trappetrinnene nedover så ikke ut til å plage noen noe særlig og det var en campsite i lykkerus som endelig samlet seg rundt lunsjbordet da alle var kommet ned.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En iskald dusj (ja, det er faktisk dusjer på Inka Trail til tross for hva alle tror, de er bare veldig kalde, for vannet kommer fra elven), og så var det bare å besvime i teltet i noen timer før vi igjen møttes i teltet for coca-te, litt snacks og en time seinere deilig middag.

Rett etter middag var det leggetid, og selv om denne campsiten var på steingrunn i stedet for gress var det helt vanvittig deilig å legge seg ned.

DAG 3:
Start: 3600 moh
Høyeste punkt: 3950 moh
Slutt: 2650 moh

Ble igjen vekket på sengen av coca-te og en bolle med varmt vann. Så var det frokost, før vi heiv sekkene på ryggen for å gå den lengste etappen av turen.

Første tanke som slo oss da vi forlot campsiten var «hva faen?! Er vi ikke ferdig med å gå oppover?!». Ganske røff start på dagen med bratt oppoverbakke med gårsdagen så sterkt i minne, men med flere stopp på veien, blandt annet ved inka-siten Runkurakay, så kom vi oss opp likevel.

Vel oppe måtte vi gå ned på andre siden, der vi i bunnen møttes for å ha neste pause inne i inka-siten Sayacmarka. Knærne protesterte, og det var enda tyngre med så masse trappetrinn nå som vi allerede var svekket av alle trappetrinnene fra dagen før. Etter en relativ lang pause med litt historie om stedet, litt spise og drikke-tid, og litt fototid var vi klar for å gå videre. Denne gangen sa guidene bare at vi skulle følge stien til vi kom til det huset med grønt tak som vi kunne skimte langt borte i fjellsiden, og at vi skulle gå i vårt eget tempo. Så i stedet for å ha en guide foran, en på midten og en bak slik som vi hadde hatt tidligere ble alle tre guidene sittende igjen på inka-siten og lot oss gå foran.

Veien videre var flat og behagelig, med nydelig utsikt utover dalen, og et stup rett vedsiden av stien. Mange steder kunne vi bare ikke snuble. Hadde vi falt hadde det ikke vært plass til å lande på stien og vi hadde ramlet ned kanskje tusen meter.. Gruppen fordelte seg utover og plutselig var Arild og jeg på fjelltur helt aleine. Ikke et menneske å se, og vi hadde ikke følelsen av at vi gikk midt oppi en av verdens største turistattraksjoner. Ved pausestedet møtte vi på noen selskapssyke lamaer, en av dem spesielt interesert i eplet til en av jentene på gruppen, og praktisk talt spiste det ut av hånden hennes etter å ha jaget henne rundt en stund først. En annen av lamaene var ganske hissig med å spytte og en av klysene ungikk så vidt bakhodet mitt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter pausen satt vi kursen mot lunsjstedet. Veien fortsatt flatt og selv om guidene hadde sagt at det var ca to timer til lunsjstedet var de fleste på gruppen framme etter bare femti minutter. Vi derimot tok masse bilder og stoppet og så på alle mulige rare ting på veien, og kom likevel fram i god tid før lunsj. Men det er vel en slags sport i det å være de raskeste også, selv om de ikke hadde fått med seg noe av utsikten, og de bare måtte sitte og vente når de kom fram uansett. Lunsjen ble jo ikke fortere ferdig av at de var der.. Fra lunsjstedet hadde vi kjempebra utsikt, og vi kunne se Aguas Calientes (byen som er ca en halvtime fra Machu Picchu, der man tar toget fra når man er ferdig å gå) og Machu Picchu Mountain, som sto og skygget for hele Machu Picchu. Siden dette var vår siste lunsj på Inka Trail hadde kokkene laget enda bedre mat enn de andre dagene og desserten denne dagen var en helt utrolig kake! Kjempestor, kjempegod, og laget uten noe elektrisitet eller ordentlig kjøkken! At det i det hele tatt er mulig er vanskelig å forstå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Før vi startet å gå igjen fikk alle som ville prøve sekken til en av bærerne. 25 kg, og så store at et menneske kunne sittet oppi. Noen av jentene holdt på å gå i bakken da de prøvde, jeg klarte å gå den lille ruten de hadde lagt opp, mens en av guttene synes det var kjempegøy og overtalte en av bærerne til å bytte sekk med han et stykke. Så mens han bar en gigantisk sekk på 25 kg, bar en av bærerne en bitteliten sekk med kanskje en vannflaske og en ekstra genser i – og staver! Vanskelig å si hvem som så mest underlig ut.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter en rask stopp ved enda en inka-site, fikk vi samme beskjed som tidligere på dagen; vi fikk et møtested og så kunne vi gå i vårt eget tempo. Denne gangen var det kun nedoverbakke til møtestedet og en stor del av gruppen praktisk talt løp av gårde. Vi fortsatt i vårt eget tempo og ankom møtestedet akkurat da guidene kom bak oss og tok oss igjen. Sammen gikk vi inn i inka-siten som bare var tyve minutter fra neste campsite.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da vi ankom campsiten hadde vi gått ned 1000 høydemeter etter lunsjen og knærne var mer slitne enn de har vært noengang før. Middagen ble spist, mens regnet begynte å hamre på telttaket, og vi overrakte tipsen til bærerne, kokkene og guidene sammen med en personlig takk fra hver av oss. Rett etter middag bar det i seng, med en blandet, spendt følelse om hva som ventet oss dagen etter. Regnet hadde gjort det umulig å få tørket de svette t-skjortene vi hadde gått med, og mens vi sov tetnet tåken utenfor.

DAG 4 – MACHU PICCHU:
Start: 2650 moh
Høyeste punkt: 2700 moh
Slutt: 2430 moh

Forvirret og trøtte ble vi vekket av at teltet ble ristet i klokken halv fire om morgenen. Grunnen til at vi sto opp halv fire i stedet for fire som alle andre var at vi ville komme langt foran i køen ved passkontrollen. Og grunnen til at vi ikke sto opp klokken tre, sånn som de veldig ivrige gruppene, var at passkontrollen ikke åpnet før halv seks uansett, så da hadde det blitt så veldig lang ventetid før vi hadde fått gå videre.

Denne morgenen fikk vi ingen coca-te på sengen, og det var bare om å gjøre å komme seg ut av teltet, hive i seg frokost, få på seg regnjakke og sekk, før vi trasket avgårde mot passkontrollen med hodelykt som eneste lys. Det ble riktignok ganske lang ventetid ved passkontrollen, men vi kom dit hvertfall som gruppe nr 3 eller 4, så vi fikk vente under tak, mens køen bare vokste og vokste bak oss i regnet.

Gjennom kontrollen med stempel nummer fire (hadde fått ett hver dag ved camsitesene) sikret i passet var det bare å famle seg vei videre. Hodelyktene lyste opp en liten flekk foran oss, steinene var glatte av regn, mosen og de visne bladene var enda glattere, og musklene og knærne var stive og rare etter de tre siste dagene. Likevel kunne vi ikke sette ned tempo, for det var mange grupper bak oss, alle ivrig etter å være noen av de første som ankom Sun Gate og fikk det første glimtet av Machu Picchu. Hadde vi gått saktere hadde vi jo mistet det forspranget vi fikk av å stå opp halv fire, dessuten var stien glatt og smal, og det var en enorm kø bak oss, så hadde vi først begynt å slippe folk forbi hadde vi blitt stående en halv evighet. Det gjaldt derfor bare å småjogge videre, håpe at hodelykten viste oss alt som var nødvendig å se, og ikke tenke på at det var et stup ned vedsiden av oss. Da himmelen plutselig begynte å brøle og regnet begynte å bøtte ned fant vi likevel ut at det var lurt å stoppe og ta på en regnponcho. For selv om regnjakken hjelper en del, så dekker den ikke sekken, i tillegg til at alt regnet renner fra jakken og rett ned på buksen.

Vi jogget videre og ankom etterhvert the Monkey Steps som er den siste, tunge, trappen opp til Sun Gate. Navnet Monkey Steps kommer av at det er mange som ikke klarer de vanvittig høye trappetrinnen og må bruke både armer og bein for å klare å komme seg opp. Vel oppe så vi Sun Gate, stedet der man endelig kan se Machu Picchu! Med tanken «når jeg nå bare trer igjennom gaten her så ser jeg det endelig Machu Picchu!!!!» i hodet gikk jeg kjempespendt gjennom inkaruinene til kanten der utsikten skal være fantastisk. Og så så jeg INGENTING! Alt var bare hvitt av tåke! Ikke en skygge, ikke et fjell, ikke noe som helst tegn på at det der nede befant seg det jeg hadde gledet meg mest til på hele turen..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så skuffet at jeg nesten begynte å grine hørte jeg guiden si at det ikke var vits i å vente der oppe til soloppgang slik vi egentlig skulle, så han bestemte at vi bare skulle fortsette å gå de siste 45 minuttene. Han mente at selv om det var tåke her oppe, så var det ikke nødvendigvis det nede ved Machu Picchu. Disse minuttene kan jeg nesten ikke huske noe av. Skuffet og lei meg og forbanna uten å vite hvem jeg skulle være forbanna på. Vi fortsatt å gå i kø i et tåkehav der de fargerike ponchoene til de foran var det eneste vi kunne se.

Etter en stund ropte plutselig guiden «hva var det jeg sa?!» Og da vi alle løftet blikket sto vi nesten oppi Machu Picchu. Vi hadde ankommet the postcard viewpoint uten at vi engang hadde merket det. Klissvåte og kjempeslitne kunne vi nyte synet av Machu Picchu inntullet i mystisk tåke. Til og med regnet hadde stoppet! Tåken føyk forbi med vinden, og noen ganger kunne vi nesten ikke se noenting, mens et par minutter seinere kunne vi se store deler av Wayna Picchu til og med.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter kort tid ble vi kastet ut av Machu Picchu fordi vi ikke hadde lov å være der ennå, så vi gikk ut av området og spiste litt, før vi fikk billettene våre og måtte stille oss i nok en passkontroll for å få lov å gå inn til Machu Picchu igjen. Tungvint system synes jeg.

Vel inne igjen skulle vi ha en guidet tur, og guiden begynte å fortelle om hvordan stedet så ut i 1911 da den amerikanske historikeren Hiram Bingham oppdaget stedet. Det var vel så langt guiden vår kom før himmelen igjen åpnet seg og slapp ned uendelige mengder vann. Resten av den guidete turen ble ganske rushet, vinden hylte og vi kunne nesten ikke høre hva guiden sa, gruppen ble tynnere og tynnere etter som flere valgte å forlate stedet til fordel for ly og varme, og til slutt ga guiden bare opp og sa at vi kunne ta bussen ned til Aguas Calientes når vi selv ville.

Klokken var fortsatt bare ni om morgenen, og toget fra Aguas Calientes til Cuzco gikk ikke før klokken fire på ettermiddagen, så til tross for at hele gruppen forlot oss valgte Arild og jeg og bli litt lengre. Vi gikk rundt og prøvde å nyte at vi endelig var der, slik vi hadde gledet oss til så lenge, men den tanken var litt mer påtvunget enn ektefølt ettersom vi hadde elver av vann på innsiden av klærne, kameraet måtte være pakket inn i en plastpose i sekken, tåken var blitt så tykk at vi ikke kunne se noenting, og at hvert eneste skritt fikk kroppen til å protestere. Etter to timer fant vi ut at vi ikke kunne overse at tennene holdt på å hakke seg ut av hodet lengre, og vi bestemte oss for å ta bussen ned til Aguas Calientes. Det var det litt flere turister som hadde tenkt også! Og busskøen var så lang at vi ble stående ytterlige en time i busskø.

Klissvåte og iskalde møtte vi resten av gruppen på restauranten som var møtestedet i Aguas Calientes. Jeg hadde en tørr truse og en tørr stilongs i sekken, men ellers var alle klærne mine gjennomvåte. Da er det fint å ha en snill guide som kan låne bort en t-skjorte og en jakke! På restauranten var det tørkemuligheter, men ganske begrenset i forhold til alle de våte menneskene, og jeg tuslet rundt i dunjakke og stilongs i noen timer og følte meg som verdens stiligste!

På restauranten klarte jeg også å ramle igjennom en stol! Alle som så det ble hysterisk og trodde at jeg enten knakk foten, eller fikk kneet ut av ledd, guiden trodde til og med at kneskålen var knust, men jeg fikk bare et rimelig forslått lår og en hudløs legg. Tror nok ikke jeg hadde klart å gjøre det igjen og få så liten skade.

Togturen tilbake til Cuzco var klam og døsig og gjennom de nedduggete vinduene kunne vi skimte at tåken var lettet oppi fjellet og at solen nå skinte. Faen.

Jeg har bestemt meg for at jeg en gang langt inn i framtiden skal tilbake til Machu Picchu. Men jeg har vært der, selv om det ikke var strålende vær, og jeg fikk en unik opplevelse – i tørketiden!

9 thoughts on “Min Inka Trail

  1. Herlig Liv! Skikkelig kjekt å lese bloggen din. Du skriver så braa! Og eg får ikkje akkurat mindre lyst å reise- bla. til Peru og Inka Trail etter å lese det her. God tur videre. Kos deg :)

  2. Kjempebra og realitetsfokusert beskrivelse av Inka Trail turen deres. Fikk enda mer lyst å oppleve dette nå!! :) Håper opplevelsen var like spennende som du beskriver den

  3. Kjempefin lesing, for en opplevelse! Tragisk med regnværet og tåken ved endemålet da… sånt er jo vanskeli å regne med. Minner med litt om da jeg kjørte nordover til Nordkapp i sommmer, og ble møtt med nettopp en tåkevegg og NULL sikt. Huff. Better luck next time :)

  4. Vet ikke om du har lest noe særlig av Supermarie sin blogg, men hun skal i hvert fall straks reise jorden rundt, og da kan det jo hende du synes det er gøy å lese en gang i blant når du har internett og lyst til å bruke det:) Her er i hvert fall noe som kanskje kan være fint å lese hvis du føler deg litt nedfor: http://www.supermarie.net/?p=13132 :)

  5. For en tur! Så spennende og flott det hørtes ut… Men skjedelig med tåken og regnet. Men høres ut som om dere klarte å ta med dere det dere kunne og nyte det likevel. Heiste, dere har vært tøffe! Gleder meg til å høre mer nå rdu kommer hjem! God god klem :-)

  6. Hei, jeg må bare si at du har en veldig underholdende blogg..Jeg planlegger selv en tur til samme steder som deg og storkoser meg når jeg leser bloggen din :)

    Har du noen tips om hvor vi bør bestille inka turen gjennom? Eller hvilket hotell vi bør bo på om vi skal se fossen i Argentina/Brazil :)?

  7. Må bare si du har en veldig underholdende blogg :) Jeg planlegger nå selv en tur til noen av de samme stedene som du har vært, må si jeg får enda mer til å reise når jeg leser hvordan du har hatt det…

    Har du none tips om hvor vi bør bestille inka turen gjennom? eller hvor vi bør bo hvis vi skal se fossen i Argentina/Brazil?? :)

  8. Hei Lise! Takk for koselig kommentar, sånt er veldig hyggelig å høre :)

    Det viktigste å huske på med Inka Trail er at det er maks 500 personer som kan gå hver dag – så det blir utsolgt laaang tid i forveien. Månedsvis altså, så bestill i god tid! Det er veldig mange forskjellige turarrangører som går Inka Trail, men jeg har bare erfaring med G-Adventures (gadventures.com) som jeg likte veldig godt. Jeg var med på turen Andean Discovery.

    Det er veldig mange forskjellige inka-stier i andesfjellene, så skulle du være for sein med å bestille/det blir for dyrt med Inka Trail så kan man likevel gå i fjellene, se inkaruiner og besøke Machu Picchu den siste dagen.

    Vi reiste til Puerto Iguazu (den lille byen like ved fossen på den argentinske siden) uten hotellreservasjon. Vi fant et greit og billig hostell ved å bare gå rundt å spørre etter ledig rom. Husker ikke hva det het, men byen er liten, med mange turister som kommer for å se fossen, så det er nok hoteller å velge mellom. Vi ble på forhånd anbefalt å bo på den argentinske siden fordi den brasilianske siden var litt mer tvilsom… Men det er ikke sikkert det er så ille, har ikke prøvd :)

    God tur! Blir nok opplevelsesrikt! :D

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>