Phi Phi – drømmeøy eller turisthelvete?

Hallo igjen!

Nå er jeg ikke på Phi Phi lengre, nå er jeg i Bangkok! Og mellom Phi Phi og Bangkok har jeg også hatt tid til å nyte nydelige Koh Lanta, en øy en time med ferge fra Phi Phi. Men siden jeg i forrige innlegg lovet å skrive litt om hva jeg synes om Phi Phi, så handler dette innlegget om det.

Da vi gikk av fergen den dagen vi kom til Phi Phi var det første som møtte oss et folkehav! Forvirrede turister kom strømmende av fergen, pengesyke hostellansatte hylte lovord om sine hosteller, og folkene bak oss som kom ut av fergen hadde nok trampet oss ned hadde vi stått i ro litt for lenge. Ved første mulighet smatt vi til siden, der det var en liten lomme, og vi hadde ikke anelse om hvor vi skulle ta veien, og ville derfor ikke bli bært av gårde av hordene med fergepassasjerer.

Da vi hadde kommet oss litt til siden fikk vi pustet ut i omtrent fem sekunder før vi var omringet av folk som ville at vi skulle bo på hostellet deres. Som dere kanskje husker fra det forrige innlegget hadde vi jo så og si ikke sovet den natten, og vi var ikke helt i humør til å snakke med disse menneskene. Vi gikk derfor et par meter videre, til vi kom til et lokale der veggene var tapetsert med bilder av rom og bungalower i alle prisklasser. De hadde også to store flagg hengende fra taket, det ene blått og gult med teksten «Heja Sverige!» under og det andre rødt, hvitt og blått, med teksten «Heja Norge!» under. Ettersom jeg knapt har møtt en eneste skandinavisk person på hele turen min synes jeg jo dette var veldig artig, hvorfor i all verden valgte de å ha flaggene til to så små land? Etter litt snakking fram og tilbake fikk vi ordnet oss et rom, de heiv sekkene våre på en tralle og dyttet den avgårde gjennom hele byen til andre siden.

Vi oppdaget fort at det bare var gående og syklister på hele øyen, ingen biler. Øyen hadde også et mye større sentrum enn Langkawi som vi nettop hadde reist fra. Innimellom fortsatt jeg å se svenske og norske flagg i massevis. Spesielt svenske, de hang absolutt overalt! Utenfor dykkearrangører, som dekorasjon på restauranter, ned fra altaner, og på veggen bak de fleste bardiskene jeg så. Det viste seg etter kort tid at dette er reisemålet for de aller fleste partysvensker. Nesten uansett hvilken butikk vi gikk inn i hadde en eller flere svensktalende ansatte. Og hadde de ikke noen som kunne det flytende, så var du hvertfall garantert å få noen ord og fraser ropt etter deg. Når vi gikk på gatene var det stort sett svensk de snakket de som gikk foran/bak/forbi oss, og spurte jeg noen et spørsmål var jeg garantert å få spørsmålet «where are you from?» tilbake før de slo over til svensk. Til og med reklameskilt om dykking og dagsturer rundt øyen var på svensk!

Framme på hostellet byttet vi til bikini, pakket med oss det vi trengte til en dag på stranden, skyndtet oss til en restaurant, spiste frokost, og fikk endelig satt kursen mot stranden! Stranden på Phi Phi! Stranden på den thailandske øyen jeg har hørt aller mest om! De fantastiske bildene av hvit sand og turkist hav brennende i hodet! Og da vi kom til stranden.. Så det helt forferdelig ut! Vannet var så langt unna at vi måtte gå i mangfoldige minutter før vi i det hele tatt nådde det.. Og da vi endelig nådde vannet, var det bare å vasse seg vei videre (hele tiden enormt oppmerksom på hvor vi satt beina, for det var svære, vonde steiner overalt) i enda mange fler minutter, før vi til slutt innså at det ikke var mulig å bade her, for vannet nådde oss fortsatt bare opp til midt på leggen. Så vi satt oss etterhvert ned, og sprutet litt vann på resten av kroppen, og gikk skuffet tilbake til stranden… Der snakket jeg med en jente fra england, som fortalte at til og med når det er høyvann går det ikke an å bade. Det er for mange steiner, og vannet blir aldri høyere enn nesten opp til knærne.

 

På kvelden gikk vi tilbake til stranden, mest bare for å se, for vi hadde jo som sagt ikke sovet på bussen, og selv om vi fikk et par timer søvn på stranden, så var vi likevel ikke klar for en natt med festing. Det var masse å se på, og det var veldig underholdende å se på de drevne folkene som holdt på med fireshow! Kuler med ild, enten hengende fast i kjetting, eller til en stokk, som de snurrer og slenger rundt kroppen sin i mange, kule formasjoner. Men etterhvert ville de ha med seg de fulle folkene.. Det var limbodansing under en brennende stokk, hoppetau med et tau som sto i brann, og noe som lignet på en rockering som også sto i brann som folk skulle hoppe igjennom. Dette synes vi det var helt vilt at de oppfordret fulle folk til å være med på! Men det var ingenting i forhold til det vi så skulle få se.. En fyr gikk langs stranden med en fakkel og tennveske (er det det de bruker?), og puttet tennvesken i munnen og blåste flammer i alle retninger, før han etterhvert begynte å by tennvesken og fakkelen til folkene rundt. En svær, drita fyr ville prøve, og helte tennvesken i munnen.. Men noe må ha gått galt, jeg tror han svelgte tennvesken, og han tok aldri i mot fakkelen. Han ble stående og svaie, og så ned i bakken, før han sjanglet ut i vannet. Der sto han og kastet opp kjempelenge, og drakk noe som så ut som enorme mengder sjøvann.. Men fyren med fakkelen hevet ikke et øyenbryn, han gikk videre, og fortsatt å by tennvesken og fakkelen til en ny gruppe mennesker. For meg ble alt bare litt for teit etter det, og vi valgte å forlate stranden, vi hadde jo ikke planlagt å være der så lenge uansett. Og å ha vært vitne til hvor lite sikkerhet det faktisk er der, og hvor lite de bryr seg om at noen blir forgiftet, det satt en stopper for vår kveld i hvert fall.

Neste dag hadde vi meldt oss på en halvdagstur med long tail boat, der vi blandt annet skulle besøke Maya Bay, stranden hvor filmen The Beach ble spilt inn. På båten sammen med oss var det et slovensk par, og to herlige, svenske jenter. Og på denne turen fikk vi endelig sett litt av det vi hadde gledet oss til med Phi Phi. Maya Bay var nydelig! Sanden kjentes ut som mel, havet var krystallklart og lysende turkist! Det var så nydelig! Og nå gikk det endelig opp for meg hvor bildene jeg har sett fra Phi Phi er tatt! Stranden er riktignok en så stor turistattraksjon at vi måtte dele fornøyelsen med et par hundre andre mennesker.. Og stranden var ikke synlig da vi ankom med båten, for det lå så mange båter det fra før.. Men sånn er det jo på store turistattraksjoner, det er alltid masse folk der, for alle vil jo oppleve det.

 

 

Tilbake der vi startet valgte vi å unngå den fæle stranden, og tok i stedet turen til hostellets basseng. Vi orket ikke tanken på å nærme oss vannet på stranden. Etter å ha sett bare en liten begynnelse på kvelden før, og likevel fått tid til å være vitne til flere som kastet opp og et voldsomt antall dobesøk i vannet var det ikke fristende å bade der lengre. Det kan også legges til at stranden er inni en bukt og er rammet inn av flere klipper, som gjør det nesten umulig for bølger å komme seg inn, og hvertfall å dra med seg alt dritet ut igjen.

På kvelden møtte vi på de to svenske jentene fra båtturen, og de introduserte oss til buckets! Literbøtter med (sterkt)blandete drinker, for bare 200 baht (ca 40kr)! Henrike valgte å ta en tidlig kveld, mens de to glade partysvenskene prøvde å vise meg hvor gøy det er med dundrende ntzntz-musikk og et dansegulv fullt av klåfingrede menn.. Skal ikke virke for negativ heller, hadde en kjempeartig kveld! Men kan trygt innrømme at jeg satt større pris på å sitte på sanden og snakke med andre reisende enn å bli jokket på på dansegulvet..

Neste dag slappet vi bare av på stranden. Men selv om jeg definitivt er mest glad i å ligge i solen, ble det denne gangen en hel dag i skyggen av en parasoll, fordi jeg ville prøve å redusere besøkene til det ekle vannet.

På kvelden gikk vi opp på takterassepuben Bananas, som viser film hver dag klokken syv. Denne gangen var det The Beach, som jeg hadde veldig lyst å se igjen og som alle de andre så for første gang. Filmen er egentlig ikke så bra.. Men det er jo artig å ha vært der da!

De to svenske jentene hadde et fantastisk forslag for dagen etter! Vi kunne dra til Long Beach! Henrike og jeg visste ikke så mye om den stranden, annet enn at det fantes, men vi var veldig villig til å prøve. Og som turglade skandinaviere (og tysker) tok vi gladelig fatt på den halvtimeslange gåturen gjennom jungelen for å komme oss dit, i stedet for å betale ca 20 kr for å komme oss dit i båt. Luringer. Svetten silte, håret sto til alle kanter, føttene verket, men herregud som det var verdt turen! Long Beach altså.. En fullstendig annerledes opplevelse enn den andre! Skal ikke kalle stranden folketom akkurat, men den var hvertfall ikke full av folk som var smålig grønn i trynet etter å ha fått litt for mye å drikke kvelden før. Vannet var reint! Vi kunne se bunnen helt tydelig, og steinene på bunnen var ikke dekket av det mystiske laget av grums. Etter bare et par steg var vannet dypt nok til at vi kunne svømme! Det var rett og slett veldig deilig å være der, og vi forlot ikke stranden før solen hadde gått ned.

 

 

 

Da vi kom tilbake dusjet og skiftet vi, før jeg tattoverte meg. Helt edru vel og merke, som kanskje en av de eneste på Phi Phi. Har også glemt å nevne at jeg hver eneste kveld hadde besøkt forskjellige tattoveringssjapper for å snakke med de om ideen min og finne de jeg likte best og stolte mest på.

Henrike og jeg pakket sekkene våre, før hun igjen tok en rolig kveld og jeg og de to søte svenskene kjøpte buckets og tok turen til stranden. De fant seg hver sin fyr, og holdt på med sitt på dansegulvet, mens jeg satt på stranden og snakket med glade folk. Alle midt i spennende reiser! Kortere og lengre turer, noen bare i Thailand, og andre i flere kontinenter, noen uten noen plan, andre med konkrete planer om hvor de skulle videre, noen nesten uten penger, og andre med penger til nesten et år til på reisefot, noen med masse tips til meg, andre med masse spørsmål til meg. Jeg synes det er så fint når man reiser aleine, for uansett hvem som setter seg ned vedsiden av deg, så er det bare å spørre om hvor de har vært og hvor de skal videre, og så har man noe å snakke om veldig lenge!

Dette skulle egentlig vært min siste natt på Phi Phi, men de to svenskene ba meg om å bli en dag til, og siden jeg ikke egentlig hadde noe godt motargument, hvertfall nå som vi hadde en fantastisk strand å dra til også, så ble jeg en dag til. Men denne gangen tok vi båten i stedet for å gå!

I løpet av dagen hadde gnagsåret fra flip flopsene mellom tærne mine blitt infisert, og siden hele foten min var hoven som en balong, og to av tærne mine var lilla, så ville jeg ikke på stranden denne kvelden. Vi tok derfor noen rolige øl på puben Bananas (utrolig kult sted, selv når de ikke viste film), før jeg gikk tilbake og lot dem fortsette til stranden og alle mennene.

——————————————————————————————————————————-

Dette ble visst ganske detaljert hva jeg har gjort på Phi Phi, mer enn hva jeg faktisk synes om stedet. Så! For meg var ikke dette det stedet jeg likte meg best. Jeg liker ikke sånn type festing, den stranden som er lettest å komme seg til er utrolig ekkel, det er enorme mengder svensker der, skilter og menyer og reklamer er på svensk, noe som egentlig bare gav meg følelsen av å være i syden. Men hvis du liker å drikke deg sørpedrita og bli klådd på på dansegulvet, så er nok dette er bra sted. For det finnes en fin strand man kan tilbringe dagen på, den bare er ikke så lett tilgjengelig. Og det er ingen tvil om at det er mange backpackere her, så reiser du aleine, så er du garantert å finne folk å være med.

2 thoughts on “Phi Phi – drømmeøy eller turisthelvete?

  1. Yay! Virker som du hadde det gøy på Phi Phi selv om det var litt sydenpartystemning da :) Og man må jo nesten prøve det noen dager da, det hører vel med til en sånn ryggsekktur.. :)

    Det de spruter flammer med er sannsynligvis parafin eller noe. Og det er ikke noe særlig å drikke nei.. :/ Og heller ikke helt ufarlig å sprute flammer med hvis man ikke vet litt hva man gjør.

    I dag er det en uke til jeg begynner ferien og dagen etter reiser jeg for å møte deg! Har kjøpt nytt kamera som vi kan ta masse morsomme vannbilder med også :) Ikke blått dessverre, men forhåpentligvis like bra for det.. ;)

    Klem!

  2. Oi, uff. Nå kjente jeg at jeg ble litt trist inni meg. Jeg fortalte deg sikkert om mine kjempegode minner fra Phi Phi da vi møttes på Nighthawk, så innlegget ditt fikk meg virkelig til å tenke over mitt eget opphold der.

    Jeg var der jo for rundt tre år siden, og reiste nok med et LITT annet tankesett enn det jeg gjør nå. Vi festa en god del, og ble kjent med en del av de som drev med fireshow på en av barene der. Det er nok derfor jeg sitter igjen med en skikkelig godfølelse fra dette stedet – noe som er litt skummelt fordi jeg innerst inne vet at det er et SKIKKELIG festested.. En del av meg har hatt lyst til å dra tilbake helt siden jeg dro derfra, men jeg kommer jo aldri til å oppleve stedet slik jeg gjorde da. Sånn er det jo med gode opplevelser og mennesker man møter i situasjonen man er i. Uff, og nå innså jeg det VIRKELIG. Jeg kan ikke dra tilbake! Da kommer jeg til å få samme inntrykket som deg!

    Trøster meg likevel litt med at jeg synes du var ytterst uheldig. Vi hadde nemlig høyvann for det meste da vi var der, og jeg følte ikke det var like mye svensker overalt heller. Men det har nok blitt verre siden jeg var der og.

    Uansett – du får ha en god tur videre! Gøy å lese innlegga dine, både de positive og de negative ;)

    PS: digga tattisen din forresten!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>