Tsunami Memorial Sites

Det er skyfri himmel og 34 grader, likevel har jeg hatt gåsehud og hakket tenner mange ganger i løpet av dagen. Jeg har hatt tårer i øynene, klump i halsen og kroppen har vært så tung at det har føltes som om skuldrene har hengt nede på hoften. Vi er i Khao Lak, et av områdene i Thailand som ble hardest rammet av tsunamien 26. desember 2004, og i går besøkte vi to forskjellige minnesmerker.

Jeg elsker strendene i Thailand! De er deilige og rolige og jeg nyter å bade og å sole meg. Men fra tid til annen slår den dårlige samvittigheten ned i meg, hvorfor får jeg lov å oppleve strendene i Thailand på en så herlig måte, når mange mange tusen mistet livet sitt her for bare ti år siden? Khao Lak var et av områdene som ble aller hardest rammet, og bare på Khao Lak beach var det mer enn 4000 mennesker som mistet livet (det uoffisielle tallet er 10 000). For meg føltes det riktig å dra innom Khao Lak når vi først var i området; for å øke forståelsen for hva som skjedde her, for å se hvordan det ser ut her nå, og ikke minst for å vise medfølelse og respekt til alle de uskyldige menneskene som ble revet bort.

Det første minnesmerket vi besøker er politibåten 813. Den har fått stå urørt der den ble skylt inn på land, ca 2 km fra stranden. Den er stor, av tungt metall, og jeg klarer ikke å se for meg kreftene som har båret den så langt inn på land. Museumet er ikke ferdig ennå, men like ved båten er noen små boder med noen informasjonsplakater og litt bilder. Politibåten 813 var på jobb sammen med en annen politibåt for å passe på Prinsesse Ubolratana og hennes sønn og datter. Sønnen sto på vannski da bølgen kom, og han og hele besetningen av den andre politibåten (som sank) døde.

Vi kjører videre, og etter 45 minutter er vi framme ved Baan Nam Khem Tsunami Memorial Park. Denne parken er den største minnesmarkeringen for tsunamien i Thailand. Vi begynner med å gå langs minneveggen. Det er enkelt, men effektfullt gjort i stand, med en stor betongvegg buet som en bølge på den ene siden, og en pent dekorert vegg med fliser og navneplaketter på den andre siden. Vi tar oss god tid, og jeg ser på hver eneste plakett, selv om jeg ikke klarer å lese alle. Når vi har gått gjennom hele bølgen kommer vi ut ved en gigantisk, gullfarget Buddha-statue like ved stranden. Han har ryggen mot havet og ser inn på navneveggen. Jeg tenker at han står der for å passe på dem.

Like bortenfor er en statue til, av den unge prinsen som også døde i Khao Lak. Tsunamibølgen har ikke tatt hensyn til hvem man er eller hvilken status man har. Er man på feil sted til feil til spiller det ingen rolle om man er kongelig. Rundt statuen er det litt røkelse, noen blomsterbuketter, men aller mest vann, friskt, reint vann i flasker fra butikken.

Tynget av følelser, går vi uten å snakke mot museumsbygget. «Madam, massage? Miss!» Hvorfor roper de så høyt? «Madam! Massage!» Jeg ignorerer lydene. «Massage! Massage! MASSAGE!!!» Jeg skuler stygt bort på massøren, selv om jeg vet at det egentlig ikke er noen kultur for å vise misnøye i Thailand. Blikket mitt får henne til å ti stille. Jeg hater at tsunamien har blitt et produkt, et salgstriks!

Inne på museet er nesten alt skrevet på thai, men vi ser på bildene og leser de få setningene som er oversatt til engelsk. Bildene de har valgt å vise fram er ikke de aller sterkeste, og det er jeg glad for der jeg går og kjemper for å holde følelsene i sjakk. Vi kjøper oss en is av en søt dame, og når vi sier takk kjennes smilemusklene stive og rare ut. Vi setter oss i skyggen og ser utover havet, sjøen er helt rolig, litt strøm fordi det holder på å bli fjære, men egentlig veldig stille.

På scooteren på vei tilbake er jeg glad for at jeg kan sitte bakpå og tenke på helt andre ting enn å følge med på veien. Jeg tenker på den ene plaketten som Arild måtte oversette for meg fordi den sto på tysk. I 2004 var damen noen og seksti år, og i teksten sto det «Thailand var plassen du elsket. Du var i ditt paradis da du gikk bort fra oss.» Kanskje det er måten å tenke på? At når verden bestemmer seg for at tiden er inne, så gjelder det å ha fylt dagene sine med ting man elsker? Jeg håper at teksten på den plaketten gjelder for flere av dem som mistet livet 26. desember 2004, jeg håper at de nøt sine siste dager i et thai-paradis uten å bekymre seg så mye for hva som kommer i morgen.

4 thoughts on “Tsunami Memorial Sites

  1. Jeg kjenner deg ikke, men synes det er så utrolig koselig å lese om reisene dine! :) Høres ut som dere har en veldig fin tur og opplever masse, på godt og vondt. Kos dere masse!

  2. Helt enig, veldig kjekt å følge med! Skal se om jeg ikke klarer å følge deg, siden jeg glemmer å sjekke for oppdateringer:) Fikk veldig lyst til å besøke Khao Lak nå! Igjen, si ifra om dere stopper i Bangkok! Det er fortsatt demonstrasjoner her, vi unngikk et granatangrep forrige uken, da vi var så dumme at vi tok en «snarvei» gjennom demonstrasjonsgaten :/

  3. Du maa gjerne foelge meg (men jeg vet ikke hvordan du gjoer det, saa det kan jeg nok ikke forklare), ellers har jeg ogsaa laget en facebook-side der jeg linker til de aller fleste blogginnleggene: http://www.facebook.com/reiselivblogg

    Vi er faktisk i Bangkok akkurat naa! Skulle egentlig bare ha en kort stopp foer vi tok toget videre til Chiang Mai, men pga utsolgte billetter maatte vi bli her noen dager. Skulle gjerne sendt deg en mail, men vi har faktisk klart aa finne et hostell UTEN wifi! (trodde nesten ikke det var mulig i Thailand :p)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>